Jeg er redd som helvete for å elske deg, men jeg elsker deg uansett

Jeg har tom for grunner til å stikke av fra deg. Jeg har prøvd så hardt å finne noe, noe som vil være en sterk nok grunn til å gå bort fra deg, bare så jeg ikke trenger å møte frykten min. Men jeg har ingenting. Du ristet meg til kjernen min, og fikk alle veggene mine til å rive sammen mens jeg prøvde å gjenoppbygge dem, og fanget murstein av gammel smerte som jeg så tålmodig stablet til de var tykke og høye nok til å beskytte meg. Og du var fremdeles der, sørget for at jeg var trygg, sørget for å holde meg varm, nå som livets orkaner kan berøre meg igjen. Du var samtidig jordskjelvet som delte meg i biter og limet som holdt meg sammen.

Jeg er så redd for å falle fra hverandre igjen. Men det vet du allerede. Du vet allerede at hver gang jeg trekker meg, er det ikke fordi jeg ikke elsker deg. Det er fordi jeg er redd for berøringen din. Jeg er ikke vant til å bli rørt forsiktig, rørt på en måte jeg faktisk kan føle meg elsket. Jeg er ikke vant til å bli holdt når jeg er ødelagt. Jeg er ikke vant til å føle meg elsket, men du elsker meg. Du er fortsatt her, du holder meg. Du er min største frykt og kilden til motet mitt.

Jeg er så redd for å være det vondt igjen. Jeg er bare redd for at hvis jeg blir skadet en gang til, ikke klarer å komme meg på beina igjen. Jeg er så redd for å bli manipulert igjen, for å bli beruset og snoet. Men jeg stoler på deg. Av gale grunner kan jeg ikke engang sette ord, jeg stoler på deg. Jeg stoler på deg når du sier at du aldri vil skade meg. Jeg stoler på deg når du sier at du alltid vil være her. Men når natten kryper tilbake til meg, er frykten min her igjen, skriker og ekko gjennom tankene mine. Fester meg til sengen min og jaget bort min fred og drømmer. Men du er fremdeles der. Holder meg, kysser meg i søvn.

Jeg er redd for å elske igjen. Av å ikke bli elsket tilbake. Av å bli tatt for gitt. Men hvorfor elsker jeg deg? Hvorfor stoler jeg på ordene dine? Det som er så spesielt med deg som gjør min vegger velter ned?

Det er følelsen av ro jeg føler når jeg er sammen med deg. Det er den varme i sjelen min jeg føler når jeg ser inn i øynene dine. Det er følelsen av hånden min i din. Det er følelsen av at jeg endelig hører hjemme et sted, at jeg hører hjemme i armene dine. Det er følelsen av hjertet ditt når jeg legger meg på brystet. Det er følelsen jeg får når du lener hodet på mitt og forteller meg hvordan jeg er ditt 'lille gresskar'. Fortell meg hvordan jeg er den beste tingen som har skjedd med deg.

¿Cómo se ven los pezones después de amamantar?

Det er tålmodigheten du har for meg. Det er styrken du har for mine demoner. Det er slik du er klar til å kjempe mot krigene mine, for de er nå også dine. Hver gang jeg løper bort, venter du på meg. Hver gang jeg ler bort kjærlighetens ord, får du meg til å føle dem.

Jeg kan ikke se kvinnen du gjør lenger. Det er kvinnen som ble ødelagt, slått i hjel. Kvinnen jeg låste fast bak alle veggene som du tumlet ned. Men du ser henne. Du ser henne ild, hennes lidenskap og hennes skjønnhet. Og hver dag, hver morgen, sørger du for at jeg også ser henne. Du så enhver feil av meg, men du kysset dem uansett. Du så arrene mine og reparerte dem med din kjærlighet. Du så blåmerkene mine og helbredet dem med din milde berøring. Du så hav av sorg i øynene mine og lærte å svømme i dem, så jeg er ikke alene lenger.

Elsker deg. Å la deg komme inn. Å ha deg ved min side er fremdeles det skumleste jeg forestilte meg å gjøre. Det skremmer meg fremdeles i hjel, men jeg vil heller dø i armene dine, enn å leve uten dem. Jeg velger å kjempe hver dag, bare for å se øynene en gang til. Bare for å føle hjerteslag og høre deg en gang til kaller meg ‘gresskar’. Jeg er redd for faen å elske deg, men jeg vil heller være redd for deg enn modig alene.