Jeg fant kjærligheten til livet mitt, men det gjorde du ikke

Inntil du kom inn i livet mitt, var jeg noe av en pessimist om kjærlighet. Det var ikke det at jeg ikke trodde på det (fordi jeg gjorde det), det handlet bare om å ikke være helt overbevist om at det kunne vare hele livet. Selv å si at det virker litt skremmende, gjør det ikke?

¿Cuáles son las posiciones sexuales favoritas de los chicos?

Men så skjedde du. Du kom inn i livet mitt og feide meg av føttene så fort at jeg ikke hadde tid til å reagere. Du klarte på en måte å få meg til å se at det for alltid er mulig, og jeg begynte sakte å ombestemme meg. DU gjorde det.

Du fikk meg til å føle meg mer elsket enn jeg trodde var mulig, og til gjengjeld begynte jeg tåpelig å tro at kanskje for alltid var i kortene for meg. Jeg følte at du faktisk kunne være min lykkelige noensinne.

Du fikk meg til å like solskinnet så mye mer, og forvitre stormene lettere, vel vitende om at du var der med meg. Du ombestemte meg om alt.

Men da dro du.

Uten tegn, ingen advarsler eller noe som muligens kunne forberede meg på det. Ut av det blå forsvant du fra livet mitt og lot meg henge ved en tråd.

arte y manualidades de halloween para niños en edad preescolar

Alt jeg kunne tenke var, 'Hvorfor?' Hva kan ha skjedd for å få deg til å ombestemme deg om meg? Hvordan kunne du komme inn i livet mitt som en brennende storm og få meg til å riste av spenning, bare til en dag bestemte meg for at jeg ikke lenger var verdt bryet?

Våknet du bare en dag og bestemte at jeg ikke var nok? Var det en bevisst beslutning om å komme inn i livet mitt og gjøre meg om til en evig optimist om kjærlighet og så forlate spor, bare da jeg begynte å tenke at du var den for meg?

Var ikke ansiktet mitt lenger det du ønsket å våkne opp ved siden av? Eller var din tro på det vi hadde så svak at du ga fra deg det øyeblikket du følte at du forlater komfortsonen din?

Uansett hva det er, må jeg vite. Jeg må på en eller annen måte være i orden med at du forvandler troen på deg, bare for å bli hengende i mørket. Hvordan kan du forvente at jeg skal ha det bra med dette?

Kanskje mangelen på stenging jeg fikk skulle være min reddende nåde. Kanskje hvis jeg visste hva det var som fikk deg til å forlate så brått, ville jeg bli ødelagt og ikke klare å takle det. Kanskje jeg burde finne trøst i mangel på ærlighet?

Alt jeg vet nå er at jeg trenger å glemme deg. Jeg trenger å glemme at jeg noen gang har elsket deg. Jeg må glemme at jeg noen gang lar deg få meg til å tro på noe som til syvende og sist virker så langsiktig nå. Men hvor ironisk er dette? Fyren som fikk meg til å tro på noe jeg aldri trodde var mulig, viste seg å være fyren som knuser meg og fikk meg til å angre på at jeg noensinne hadde hatt så mye makt over meg.

Det jeg jobber med nå, er å lære å tilgi meg selv for at jeg forventer for mye av deg. Å tilgi meg selv for å være så beruset av din ‘kjærlighet’ at jeg ser bort fra min egen tro. Jeg lærer å tilgi meg selv for at jeg holder fast på deg så inderlig, selv om du ikke lenger er her, som jeg sannsynligvis aldri vil få noen forklaring på.

Kanskje du kom inn i livet mitt av en grunn. Kanskje du var ment å lære meg at det jeg var så skeptisk til ikke er så umulig som jeg får det til å virke. Kanskje tjente du et formål i livet mitt, og jeg klarte ikke å se det over den nagen jeg har holdt mot deg så lenge. Jeg velger å tro på dette. Jeg trenger det for å bevare min egen fornuft.

arroz con caramelo salado golosinas krispie redbook

Kanskje vi bare ikke var ment, og jeg skulle bare lære å leve med det. Det er lettere på den måten.

Gud vet at jeg elsket deg mer enn selve universet.

Men nå ser jeg at du ble sendt til meg for å lære meg noe om kjærlighet, noe jeg sannsynligvis aldri hadde lært om det ikke hadde vært for deg.

Jeg velger å gi slipp på sinne. Jeg spør meg ikke lenger, 'Hvorfor?'

antes y después de los resultados de la clase de spinning

Jeg går videre, med hodet høyt, og null harme i sjelen min. Jeg vet at alt skjer av en grunn, og det er det jeg vil la meg guide meg fra nå av.