Etter all denne tiden savner jeg deg fremdeles

Uansett hvor mye tid det går, husker jeg deg fremdeles.

Hjertet mitt lengter fremdeles etter dine søte ord og myke berøring. Alle de rundt meg har glemt deg. De slapp deg ut av livene sine som om du aldri eksisterte.

For dem betyr det ikke noe lenger. Jeg prøver å gjøre det samme. Det er jeg virkelig, men det er umulig å tvinge meg selv til å glemme noen som deg.

Jeg ville valgt å slette deg fra livet mitt tusen ganger, men dessverre er det ingen måte. Navnet ditt er hugget dypt inn i mitt hjerte, og gjør bokstavene i navnet ditt til fadeless arr.

lo que es bueno en el huerto de olivos

Folk kommer og går, og med tiden lærer du å leve med det, men fraværet ditt var annerledes. Fraværet ditt fjernet en del av mitt hjerte og min sjel.

Fraværet ditt forandret meg.

Det er ingen annen måte å overleve en hjertesorg annet enn å gi opp en liten bit av det emosjonelle selvet ditt. Fysisk vil du være i orden, men følelsesmessig og åndelig vil du alltid være kort av den ene brikken du har gitt til noen, og han tok den bort med seg.

Det er risikoen du må ta.

Jeg slapp aldri håpet om at du en dag kommer tilbake til meg. Hjertet mitt er fremdeles festet til ditt.

Øynene mine leter fortsatt etter dine i mengden. Hver gang jeg kjenner duften din, hopper hjertet mitt litt, og knærne svekkes.

Hver gang håper jeg at du står rett bak meg, klar til å klemme meg og si: Jeg beklager!

Når tankene mine tar en pause, når jeg slutter å oppta meg selv med alt rundt meg, sniker du deg inn i tankene mine. Du fremstår på en måte som en ubuden, men hemmelig velkommen gjest.

Men jeg aner ikke hva du gjør, hva du gjør, hvordan livet ditt ser ut nå. Jeg forfølger deg ikke.

Jeg vil ikke vite noe om livet ditt nå, men jeg kan ikke tvinge meg selv til ikke å forestille meg.

Jeg har ikke styrke til å finne ut noe om deg fordi det vil skade for mye. Men jeg klarer ikke å lukke tankene og nysgjerrigheten som spiser meg levende.

Når du løper rundt meg, kan jeg tenke meg hvor du er og hva du gjør.

Og alltid, hvert minutt av dagen, håper jeg fremdeles i all hemmelighet at du kommer til å våkne opp og innse at det hele var en feil.

At du kommer til meg, ser meg i øynene og sier at du elsker meg.

Jeg ville ikke be deg om å tigge, komme på knærne for å gi meg blomster, for å være altfor romantisk. Det eneste jeg vil spørre deg om er å love at du aldri kommer til å skade meg sånn igjen.

Slik lever jeg. Slik bruker jeg dagene mine når du er i tankene mine.

Jeg forestiller meg at livet mitt skulle være noe annet. Jeg håper noen kan snu klokken tilbake og gi deg en ny sjanse til å velge - denne gangen annerledes.

Jeg har aldri sluppet deg. Jeg har aldri sluttet fred med det faktum at du ikke er en del av livet mitt lenger.

For andre har jeg tegnet streken og begravet deg i fortiden min, men for meg selv er du fremdeles gjemt et sted i tankene mine.

Noen ganger ser jeg på gamle bilder der jeg holder deg i live. Jeg drømmer fortsatt livlige drømmer om deg, og jeg våkner midt på natten dekket av svette, øynene mine hovne av tårer og prøver å briste ut i en trist rhapsody av undertrykte følelser.

Akkurat der og akkurat da, rundt 3 om morgenen, og satt i tonehøyden mørkt omgitt av ingenting bortsett fra nostalgi og tristhet, lurer jeg på hva som ville skje hvis alt endte annerledes og hvorfor det måtte være slik.

Jeg kunne fortsette med livet mitt hvis jeg visste at historien vår er kommet til en slutt. Men vi skrev bare et par kapitler sammen. Vi klarte det aldri til slutt.

Hvordan kan jeg gi slipp på noe jeg føler ikke er over ennå? Hvordan kan jeg gå bort fra en historie som ikke er ferdig?

Jeg kunne ikke, men jeg måtte gi deg slipp. Jeg flyttet bort. Jeg fant nye venner. Jeg håpet at jeg ikke skulle tenke på deg noen gang igjen. Men det er umulig å glemme at du eksisterer.

Jeg vet at ekte kjærlighet alltid finner en måte å gjøre ting bedre. Jeg vet at hvis to mennesker er ment å være sammen, vil de finne veien tilbake til hverandre.

Ekte kjærlighet overgir seg aldri. Ekte kjærlighet forsvinner ikke midt i historien.

Det tar en pause. Den trekker seg tilbake for å gjenvinne styrke, så den kan komme tilbake i beste øyeblikk.

Vår sanne kjærlighet tok den pausen, og jeg løp fra den. Men jeg har aldri klart å stikke av fra deg. Jeg så en mann i dag gå nedover gaten.

Han minnet meg om deg, og han så ikke en gang ut som deg. Én bevegelse i kroppen hans, en gest fikk meg til å tenke på deg.

Du skjønner, jeg kan ikke stikke av fra deg. Jeg kan ikke glemme deg.

Jeg ville at du skulle vite hvem jeg ble til slutt. Jeg håpet i all hemmelighet at du kjempet med å tvinge deg selv til å glemme meg.

Jeg håpet du var nysgjerrig på hvem jeg ble og hva jeg gjør. Jeg håpet du følte det samme som jeg gjorde.

Og en dag så jeg navnet ditt på telefonen min.

Jeg hørte surret som brakte tilbake alt håp og ødela tankene om å glemme deg og gi deg fri.

Det var ett enkelt hallo, men ett stort hei. Det var det første ordet i det nye kapittelet, akkurat der vi slapp.

Det var øyeblikket da ekte kjærlighet kom tilbake fra bruddet for å fullføre det den hadde startet.