Min største angrelse har henne i livet mitt og lar henne gå

Som mann har jeg vanskelig for å innrømme at jeg tok feil. Men jeg har ikke noe annet alternativ nå, men å komme rent på min største feil da det begynner å kvele meg. Sannheten er så enkel som den er smertefull. Jeg elsket, jeg handlet som en total dust og jeg mistet henne for godt. Jeg hadde en fantastisk kjæreste, en million og jeg behandlet henne som om hun var vanlig.

Jeg visste hvordan hun følte om meg helt fra starten. Jeg visste at hun var forelsket i kjærlighet, det var ganske tydelig og hun gjorde ingenting for å skjule det. Øynene hennes lyste opp hver gang hun skulle se meg. Hun ville smelte i hendene mine. Hun likte at jeg var så mye at hun ville prøve å stoppe meg hver gang jeg ville dra.

Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle bli den gangen. Ikke så veldig lenge uansett. Så mye som jeg elsket at hun trakk meg nær, var det også lurt meg. Så jeg gjorde det enhver mann usikker på seg selv - jeg spilte det kult. Jeg ville være der det ene øyeblikket, og jeg ville trekke bort det neste. Jeg ville fortalt henne de søteste ordene før vi la oss og deretter forsvinne med dem om morgenen.

Jeg husker at telefonen min surret. Jeg ville løftet den opp og se at hun hadde sendt en tekst, og jeg ville legge den ned som standard. Jeg ville være glad på grunn av teksten, men jeg vil alltid svare senere. Jeg ville holde henne og vente i timevis, noen ganger til og med en dag, bare så jeg kunne holde henne nær, men ikke nær nok.

Jeg ville utsatt planene våre ofte. Jeg var alltid typen til å sette vennene mine først, så hvis de hadde noe på gang ville jeg ikke ha noe problem med å ringe henne og avbryte i siste øyeblikk. Jeg ble så opptatt av den ‘bros før hoes’ mantraet at jeg overdrev store tider og hun betalte prisen.

Jeg var en dust, og selv om jeg gjorde det meste utilsiktet, unnskylder det ikke alt jeg la henne gjennom. Det var ikke at jeg spilte spill, eller i det minste hadde jeg ingen intensjoner om å gjøre det. Det var bare lettere å holde henne på armlengdes avstand. Jeg var så vant til at hun var der uansett hva. Jeg var så vant til at hun tilga meg uten å engang måtte si at jeg var lei meg. Jeg var vant til å bli behandlet bra for å oppføre meg som dritt. Jeg var vant til det, og jeg trodde det ville vare evig. Jeg tenkte feil.

Hun advarte meg om at hun ikke kunne takle inkonsekvensen min lenger. Hun var lei av at jeg bare var halvveis i forholdet. Hun sa at hun ikke visste hvor mye mer hun kunne ta hvis noe ikke endret seg. Hun sa til meg at hun ikke ville tigge for tiden min. Hun fortalte at jeg måtte behandle henne bedre. Hun fortalte mange ting og alle var sanne, men de nådde meg aldri før det var for sent.

Jeg vet ikke hvorfor jeg handlet på den måten. Jeg vil skylde det hele på det faktum at jeg var ung og tåpelig. Jeg vil knytte det hele til min evige frykt for engasjement. Men ingenting virker nok. Uansett hva årsaken var for min halvassede oppførsel, betaler jeg en høy pris for det nå.

Jeg må se henne på avstand i stedet for å holde henne nær. Hun er fornøyd med ham, det gjør meg vondt å si, men kanskje lykkeligere enn da hun var med meg. Han har gitt henne alt jeg ikke kunne eller ikke visste hvordan jeg skulle gjøre. Han setter pris på alt jeg hadde og tok for gitt. Han er en bedre mann. Han er en heldig mann.

På den annen side er jeg mannen som hadde muligheten til å være sammen med noen gode og gamblet det bort. For hva? For ensomme netter og tilfeldige jenter nå og da, som ikke en gang kommer i nærheten av henne. Jeg fortjener det. Jeg fortjener beklagelsen jeg har nå for alle tårene jeg la på det vakre ansiktet hennes. Jeg fortjener alt det som holder meg oppe om natten.

Hva om jeg hadde hatt ballene til å legge henne over frykten min? Jeg kan ikke forstå nå hva jeg kjempet mot. Kanskje hun fortsatt ville være ved min side hvis jeg hadde satt min vakt og fortalt henne hvordan jeg virkelig følte det. Alt jeg trengte å gjøre var å falle rett i armene hennes og risikere alt.

Hva om jeg hadde vært mannen hun fortjente? En mann som ville sette pris på at hun var akkurat som hun var. En mann som var i stand til å gi tilbake alt hun ga ham. Hun ba ikke om mye. Hun ville ha min respekt, hun ville at jeg skulle ha ryggen som om hun gjorde min. Hun ønsket min tid og oppmerksomhet. Hun ønsket å føle seg elsket.

Hva om jeg hadde satt henne først? Jeg elsker vennene mine, men de trengte ikke all min tid. Jeg elsker jobben min, men jeg trengte ikke å jobbe overtid, i alle fall ikke alltid. Jeg burde ha fått tid som hun gjorde for meg. Jeg burde ha svart på tekstene og samtalene hennes som om hun gjorde mine. Jeg burde ha trukket henne nær og ikke løpt bort. Jeg burde ha. Men det gjorde jeg ikke. Nå må jeg leve med det.

Hva om jeg hadde bedt henne om å bli? Kanskje hun ville gitt meg en sjanse til å gjøre det riktig selv om jeg ikke fortjente det. Kanskje hun ikke ville blitt værende, men jeg burde spurt likevel. Hun snublet over stoltheten så mange ganger for meg, jeg burde ha gjort det samme for henne. I stedet for å gjøre noe, gjorde jeg ingenting. Jeg kjempet ikke for den jeg elsket. Jeg gjorde ingenting for å holde henne i livet mitt. Det er derfor alt jeg sitter igjen med nå er hva hvis og håpet om at jeg en dag vil kunne tilgi meg selv for å la henne gå.

Av Owen Scott