Kjære Broken Girl

Kjære Broken Girl,

Jeg kjenner deg fordi jeg er deg. Selv om vi aldri har møttes ansikt til ansikt, kjenner jeg deg. Jeg vet hva som får deg til å le, gråte, bekymre deg, frykte og overtenke. Jeg kjenner deg like godt som jeg kjenner min mor, min søster og min beste venn.

Se, Broken Girl, du og jeg deler et bånd. Kanskje det ikke er et bånd mange kvinner spesielt ønsker å dele, men det gjør vi. Jeg vet at vi mye heller vil være sammen over gale tidsplaner, bryllup og babyshower for å delta, og hvem som skal ha en baby neste. Imidlertid er båndet vårt gjennom bruddet vi Broken Girls deler. Ikke en eliteklubb på noen måte, men dens medlemskrav sikrer at vi alle vet hvorfor vi er medlemmer.

Vi knytter bånd fordi vi vet. Vi bare vet. Vi kjenner det dypeste av kutt, det reneste av sår. Våre plager og stønn er hulket ned i selve puten vi går for å begrave oss selv i, bare for å unnslippe selv et kort øyeblikk av denne ødelagtheten. Vi binder oss gjennom den overtenkingen vi gjør, um… enda en gang. Vi binder oss gjennom avvisningen fra 'venner' og midt i å være isolert av familiemedlemmer, fordi vel, du er bare for mye. For mye.

Ordene som sender angsten rett inn i magen til en ødelagt jente. Vi binder oss gjennom hvert smertefulle, uplanlagte farvel vi noen gang har måttet tvinge oss selv til å si. Vi binder oss fra å stikke av og skyve unna enda et forsøk på kjærlighet.

Så mange dører har smalt i ansiktet vårt mens vi naivt står der og banker febrilsk, Hei! Du lukket feil dør! Jeg står bak. Og dumt nok, vi venter. Og vi venter litt til. Vi venter til, dessverre, realiteten i situasjonen treffer oss. Vi venter på at døren aldri så lett skal vippe seg tilbake mot vår sikkerhet, stabilitet og egenverd.

Og så ser vi ned. Vi ser ned og ser hva som er igjen av vårt knuste hjerte, spredt på bakken som om en krigshandling nettopp hadde skjedd akkurat på det stedet. Sjokket setter inn. Panikken. «Hvordan kunne jeg ha vært så dum og dum igjen? setter inn. Hver av dem tar sin oh-så kjente plass i vår selvtillit, og våger oss til å tillate sin bosetting der, nok en gang.

Og så begynner vi. Vi begynner å bygge opp igjen. På dette tidspunktet er vi mestersnekkere, som forsiktig setter hver del av vårt knuste hjerte sammen igjen. Bekvemmeligheten denne rutineoppgaven tar er så automatisert at vi knapt skjønner at vi reparerer oss selv igjen. Men det gjør vi.

Vi gjør dette fordi hver Broken Girl vet hvor tragisk historien ville vært hvis den ikke ga en slags seier. Og fordi vi er Broken Girls, deler vi enda et unikt bånd: søsterskapet med å forstå hverandre bedre enn noen andre kan. Når vi begynner vår reise med å vende tilbake til egenkjærlighet, legger vi merke til hverandre langs stien.

Vi vinker en vennlig hei til Hope. Vi nikker til Warrior mens hun hopper over hindringene som en gang slo henne ned. Vi klapper Resilience på ryggen når vi ser henne gå tilbake over trinnene sine, og husker hver enkelt for aldri å gå dem igjen.

Og så stoppes vi plutselig i våre spor mens Reflection legger armene rundt oss og sier uten å snakke, jeg har deg. Du vil overleve dette. Dette er hvem du er.

Så Broken Girl, ta trøst i fellesskapet til dine medsøstre. Vi heier på hver og en mens hun modig hopper av tro mot å finne sin indre styrke til å stole på igjen, og kanskje... bare kanskje, kjærlighet igjen.

av Rhonda Brown